For 20 år siden hadde "Stine" en fling med en fyr, som ble med henne hjem. Utpå natten våknet hun av at han "drev på med henne", og hun "husker ærlig talt ikke helt, men tror jeg bare dyttet han vekk og sov videre, med håp om at ingen skade var skjedd". Det viser seg nå at han er faren til en av døtrenes venninner, og de må ha med hverandre å gjøre i det daglige. Dette er veldig kleint og vanskelig, og spørsmålet er om "Stine" bør fortelle om dette til mannen sin?
Man vil bare bli elsket. Det gjelder vel de fleste av oss, og også "Petter" som egentlig har mye å gi, men som kjente seg veldig igjen i en tidligere "Petters" store frykt for avvisning. Han sier "Jeg takler ikke å bli pekt på eller irettesatt på noe vis. Frykten for å bli avvist eller spolere ett eventuelt blivende langvarig forhold er så stor att jeg ikke tør være meg selv og heller forblir taus og lar kvinnen styre". Dette er jo ikke bra for noen. Men hva kan gjøres?
Må alle alltid få lov til å være med i leken i skolegården? Eller bør det egentlig være greit innimellom å si "nei, nå vil vi leke alene".
Hvis du vil gjøre et annonsesamarbeid med oss,? Ta gjerne kontakt med vår salgssamarbeidspartner Acast. [email protected]
Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.