Norge er i ekstase over det mest nådeløse meritokratiet som finnes. Elleve mann, plukket ut etter ett eneste kriterium: at de er best. Ingen kvotering, ingen mangfoldskrav, ingen «alle skal med». Journalist Jarle Aabø setter det på spissen: Hadde filmbransjens mangfoldsregler gjeldt for landslaget, hadde Norge aldri kommet til VM.
Aabø – mannen som tippet 4 000 kroner mot Norge i protest mot hypen, og tapte – gjester Ness sammen med samtidskunstner Tonje Gjevjon, selv et fotballtalent i oppveksten. Ingenting splitter Norge mer enn Pride, hevder Aabø. Ingenting samler mer enn landslaget. Samtalen starter i folkehavet på Karl Johan og ender et betydelig mørkere sted.
Andre stopp: Citizen Vigilante – voldsfilmen der en amerikaner driver borgervern, altså tar loven i egne hender, mot kriminelle innvandrere i en europeisk storby. Tyskland stanset filmen med et byråkratisk knep. Elon Musk slapp den fri. Gjevjon slakter håndverket. Aabø kaller den «ugenial». Men Ness lanserer en urovekkende hypotese: Filmen overlevde fordi den er dårlig. Hadde den vært god, hadde den vært forbudt.
Så saken som får begge gjestene til å gripe til ordet «sjokkerende»: Lederen for Palestinakomiteen i Bodø krever i et leserbrev at israelske borgere nektes adgang til Norge. Aabø ringte organisasjonens ferske toppleder, Rami Samandar – SV-politiker og vararepresentant til Stortinget – og stilte ett spørsmål: Tar du avstand fra Hamas' angrep på Israel? Svaret han fikk, tre ganger på rad, må du høre selv.
Grunnloven av 1814 nektet jøder adgang til riket. Paragrafen ble opphevet i 1851 og står igjen som en skamplett i norsk historie. 175 år senere sitter Ness med to gjester og ett spørsmål: Er folkefesten et ekte fellesskap – eller siste fest med gjengen?
See omnystudio.com/listener for privacy information.