Hormuzstredet er stengt. Verdens viktigste oljekran er vridd igjen — og likevel handles oljen til en pris så normal at den nesten kjeder. Aksjemarkedene står i all time high, ingen global resesjon, ingen panikk. Hvordan henger det sammen?
Torbjørn Kjus, sjeføkonom i AkerBP med 25 år i oljemarkedet bak seg, har et svar de færreste regner med. Han leser ikke værmeldinger og spådommer, men harde tall — satellitter, lasttracking, ukentlige lagertrekk. Og tallene forteller ham at finansmarkedet oppfører seg som en skihopper med ti tusen hopp i kroppen: rolig, sikker, overbevist om at landingen kommer. Denne gangen hopper han ut i tåke.
Men det er den større historien som gir episoden brodd. Mens Europa snakker om det grønne skiftet, hevder Kjus at skiftet knapt har begynt. Det vi ser er ingen omstilling, men en påplussing: fornybart stables oppå det fossile, mens oljeforbruket bare fortsetter å stige. Og det som må fylle hullene når sola svikter og vinden stilner — de beryktede «dunkelflautene», de mørke, vindstille ukene — er verken batterier eller hydrogen, mener han, men naturgass.
Samtidig kommer kunstig intelligens med en strømtørst nesten ingen hadde priset inn, der én enkelt agent kan sluke hundre ganger mer kraft enn en vanlig samtale. Hvem skal mette den?
Underveis lander Kjus slag på slag: hvorfor 1,5-gradersmålet stille har blitt til noe ganske annet, hvorfor Norges havvinddrøm blekner mot det vi allerede selger Europa, og hvorfor Kina i prinsippet kan slå av strømmen i Spania når de måtte ønske.
Og så blir det store spørsmålet hengende: oljesjefene advarer, én etter én, om en fysisk smell. Markedet trekker på skuldrene. Hvem får rett?
Kjus har sett tallene ingen andre snakker om. Svaret hans kommer først helt til slutt — og det er ikke det du tror.
See omnystudio.com/listener for privacy information.