Norge er allerede europamester i fornybar energi, for lengst langt over målet EU har satt for 2030. Likevel kan et regelverk fra Brussel snart tvinge norske kommuner til å reise vindturbiner de har sagt et rungende nei til. Hvordan endte vi der?
Gaute Grøtta Grav, rådgiver i Motvind Norge, har fulgt vindkraftsaken tettere enn de fleste. I denne samtalen tar han for seg det som skjuler seg bak en tørr forkortelse: RED3, EUs tredje fornybardirektiv — Renewable Energy Directive. På papiret handler det om å bygge fornybar energi raskere. I praksis, mener Grav, handler det om noe langt større: hvem som skal få bestemme hva norsk natur skal brukes til.
Paradokset er at Norge inngår i ett felles europeisk regnskap. EU sikter mot 42,5 prosent fornybarandel for hele kontinentet i 2030. Ligger Polen langt bak, er det Norge — allerede best i klassen — som forventes å kompensere. Vi skal altså bygge ned egen natur for at et regnestykke i Brussel skal gå opp.
Direktivet gir fornybar energi en juridisk særstilling. Utbygging skal kunne regnes som «overordnet offentlig interesse» — et begrep som i realiteten lar hensynet til vindkraft veie tyngre enn natur, fugleliv, folkehelse og lokaldemokrati når interessene settes opp mot hverandre. Myndighetene skal peke ut «akselerasjonsområder» der prosjektene glir raskere gjennom. Og ett av forslagene er så oppsiktsvekkende at det er verdt å stanse ved: rekker ikke kommunen fristen på tre til seks måneder, kan prosjektet bli godkjent helt automatisk.
Grav tegner et bilde av iskast fra vinger dobbelt så høye som Oslo Plaza, av infralyd som holder naboer våkne, av boligverdier i fritt fall og havørn som faller på Smøla. Men den virkelig ubehagelige innsikten ligger et annet sted — i det enkle spørsmålet om hvem som til slutt sitter igjen med regningen når turbinene skal rives.
Er dette klimapolitikk, eller avvikling av det lokale selvstyret i klimaets navn? Grav har et svar. Etterpå ser du aldri på nabofjellet ditt på samme måte igjen.
See omnystudio.com/listener for privacy information.