Da militæret kuppet makten i Myanmar i februar 2021, satt Norge med noe ingen andre land hadde: full kontroll over selskapet. Ikke en oljefondspost på to-tre prosent, men eierskap nok til å sparke hele styret på en dag. Et land som snakker om menneskerettigheter på inn- og utpust, kunne grepet inn med begge hender.
Nicolai Prydz har brukt år på å dokumentere hva som skjedde i stedet. Forfatteren lanserte boken sin i Stortinget med atten burmesiske organisasjoner i ryggen, og har gravd seg gjennom innsidedokumenter de fleste aldri får se.
Anklagen er ubehagelig presis. En måned før kuppet, hevder Prydz, ble Utenriksdepartementet varslet om at Telenor hadde testet et sanksjonert overvåkningsutstyr — en «Lawful Interception Gateway», teknologi som lar staten avlytte og spore folk i sanntid, og som i Vesten krever rettens kjennelse. Militæret kom tilbake over to hundre ganger med navnelister. Prydz kaller det en sirkulær verdikjede: spore, arrestere, torturere, hente nye navn — begynne på nytt.
Blant navnene var en av Prydz' nærmeste venner, demokratiforkjemperen Ko Jimmy. Han ble hengt.
Så kom salget. Kunder, data og overvåkningsutstyr skiftet eier — intakt. Et år senere politianmeldte staten sitt eget selskap. I hemmelighet. Anmeldelsen ble henlagt.
Hva visste regjeringen, og hvorfor tidde den? Prydz peker på navn de fleste kjenner — fra to utenriksministre til statsministeren selv — og på en grunnlovsgrense han mener kan være krysset.
Riksrevisjonen gransker nå. Spørsmålet henger igjen: Hva gjør en stat når den oppdager at den selv kan ha medvirket — og ingen vil ta ansvaret?
See omnystudio.com/listener for privacy information.