Et land kan eie alle de riktige maskinene og likevel være ute av stand til å pusse bort en eneste ripe. Det er bildet Jarle Aabø tegner opp tidlig i denne episoden av Ness: Norge har slipemaskiner i hopetall — departementer, partier, tilsyn, regjeringer — men slipepapiret er for lengst slitt bort. Resultatet er en offentlighet som roterer rundt sin egen akse mens gulvet under fortsatt er humpete.
Med seg i studio har Ole Asbjørn Ness Jarle Aabø — journalist, kriserådgiver og en av landets mest erfarne stemmer i krysset mellom presse og makt. Ved siden av ham sitter Henrik Bechheim, fotograf og podkaster, hvis rolige stemme har den uvanen at den lander analyser akkurat der man ikke venter dem.
Podkasten er også en introduksjon av liveshowet trioen skal holde i Parkbiografen i Skien torsdag 28. mai.
Samtalen åpner med en byggesøknad som tar 900 dager, snor seg via en kebabsjappe i Vinje som plutselig skal forskuttere sykelønn i et halvt år, og ender et sted hvor de færreste samfunnsdebattanter trives særlig lenge: ved spørsmålet om hvorfor venstresiden i Norge så systematisk mistror dem som skaper verdier.
Underveis demonteres merkelappen ytre høyre — et stempel som i praksis fungerer som en debattens nødbrems — og Kirsten Bergstø får en behandling som er like presis som den er ubehagelig å bivåne.
Men midtveis henter Ness ned et redskap fra logikkens verkstedshylle: moteksempelet. I filosofien er et moteksempel den ene svarte svanen som velter hele teorien om at alle svaner er hvite. Spørsmålet han stiller — nesten i forbifarten — er hva som skjer når et helt folk fungerer som et levende moteksempel mot ideologi etter ideologi. Mot Hitlers raseteorier. Mot sosialismens offerlogikk. Mot islams teologi. Mot janteloven. Mot den uuttalte forestillingen om at den undertrykte aldri kan ta feil.
Det er her episoden løfter seg fra dagsaktuell irritasjon til noe atskillig mer urovekkende: en hypotese om at antisemittismen i sin kjerne ikke først og fremst er hat, men et behov for å fjerne data som ikke passer inn i regnestykket. En tanke som — om man følger den til endes — forklarer hvorfor jødehatet trives like godt på Bondi Beach, i Brooklyn, i Brussel, og i en bystyresal i Oslo.
See omnystudio.com/listener for privacy information.